Maleren som hadde urent pigment i posen

Nederlandske Han van Meegeren var en talentfull maler, opplært i teknikkene til de gamle mesterne. Maleriene hans solgte godt, men ble mot slutten av 1920-tallet av kritikere omtalt som uoriginale imitasjoner. Van Meegeren ble rasende og gikk snart over til hovedsakelig å male forfalskninger. Slik startet en karriere som savner sidestykke i historien, og som burde være et utmerket råstoff for en spillefilm, med takknemlige motiver som fornedrelse, hevn, svindel, eventyrlig suksess og dramatisk fall.

 

I atelieret sitt i Sør-Frankrike arbeidet van Meegeren omhyggelig med å produsere egne pigmenter og farger, alt basert på tradisjonelle materialer som lapis lazuli, blyhvitt og sinober. Lerretene han malte på var fra 1600-tallet, og penslene han malte med var av en type grevlinghår som Vermeer var kjent for å ha brukt. Han eksperimenterte seg fram til en måte å herde malingen på med bakelitt, for å lure ekspertene. De ferdige lerretene ble videre stekt i 100-120˚C og kjørt over med valse for å danne krakelering. Til slutt ble sprekkene gnidd inn med tusj.
    Kunstverdenen lot seg lure. Måltidet i Emmaus fra 1936, en angivelig Vermeer, ble via en venn solgt til det hollandske Rembrandtselskapet for en sum tilsvarende 40 millioner i dagens norske kroner. Maleriet, som så ut til å være inspirert av Caravaggio, vakte beundring og ærefrykt blant både kunstkjennere og det store publikum. Den respekterte nederlandske kunsthistorikeren Abraham Bredius skrev i et britisk kunsthistorisk tidsskrift at verket var intet mindre enn ”the masterpiece of Johannes Vermeer of Delft”. Han hadde også tidligere hevdet at Vermeer var inspirert av italiensk kunst, og Måltidet i Emmaus var for ham en kjærkommen bekreftelse. 
    Van Meegeren hadde opprinnelig tenkt å avsløre seg selv så snart maleriet hadde fått anerkjennelse som ekte, men kjøpesummen fikk ham til å skifte mening. Flere forfalskninger ble solgt, og opphavsmannen ble styrtrik. Han kjøpte en mengde eiendommer og ble etter hvert avhengig av alkohol og morfin.
    Det var en annen morfinist som kom til å kjøpe maleriet som til slutt kom til å gjøre en ende på forfalskerkarrieren til Han van Meegeren – Hermann Göring. Han kjøpte i 1943 en av van Meegerens Vermeer-forfalskninger, Kristus og ekteskapsbrytersken, av en nazistisk kunsthandler, som igjen hadde kjøpt den av en av van Meegerens agenter. 
    Da maleriet ble funnet etter krigen, ble det sporet tilbake til Han van Meegeren. Å ha solgt nasjonale kunstskatter til nazistene ble nå betraktet som høyforræderi som kvalifiserte til lang fengselsstraff, i verste fall dødsstraff. Etter tre dager i fengsel la van Meegeren kortene på bordet og fortalte at bildet var malt av ham, og dermed ikke akkurat kunne betraktes som noen nasjonal kulturskatt. Retten lot seg ikke overbevise, før et team av eksperter hadde analysert maleriet. Det kanskje viktigste funnet de gjorde, var at svindleren selv var blitt svindlet. Det ekte ultramarinpigmentet han hadde skaffet til veie for å bruke på det aktuelle maleriet, viste seg å være blandet ut med en mindre mengde koboltblå – et pigment som ikke fantes på Vermeers tid. Van Meegeren slapp dermed unna straffen for høyforræderi og ble dømt til ett års fengsel for falskneriene. Han døde i 1947 av hjerteattakk før han rakk å sone dommen. I ettertid ble han folkehelt i Holland i egenskap av mannen som lurte Göring, angivelig ikke for pengenes skyld, men som en patriotisk handling. Mer sannsynlig er det at han var en skruppelløs svindler som solgte forfalskningene sine til hvem som helst for penger, og det alle kan enes om er at han var historiens mest suksessfulle kunstforfalsker, så lenge det varte. Og fortsatt kan det på museer og i private samlinger finnes ekte van Meegeren-malerier som går for å være malt i den nederlandske gullalder …