Laura Homer: Hvordan nanoteknologi kan redde ikoniske akrylmalerier

Laura Homer nanoteknologi akrylmalerier case study paintings

De fleste konservatorer anbefaler samtidskunstnere å ikke fernissere sine akrylmalerier, til tross for anbefalinger fra produsenter og tydelige fordeler ved å gjøre det. Vi håper at fremskritt innen nanoteknologi kan hjelpe til å endre råd.

Laura Homer, malerikonservator på Nasjonalmuseet

Hva er problemet?

Som konservator har jeg ansvar for å ta vare på og bevare kunstverk slik at de kan stilles ut og være tilgjengelig for publikum. Visning av verkene på best mulig måte – så nært kunstnerens opprinnelige intensjon – er et veiledende prinsipp for konservering.

Photo: Børre Høstland                     Nasjonalmuseet

Photo: Ina Wesenberg                Nasjonalmuseet

Derfor kan det være nødvendig å fjerne, for eksempel, en ferniss som har nedbrutt til et slikt nivå at det visuelle inntrykket, og dermed meningen, er svekket.

Velkjente norske kunstnere som Tor Hoff, Dag Skedsmo og Gunnar S. Gundersen fernisserte noen ganger sine akrylmalerier med akrylbasert ferniss. Deres verk kjennetegnes ved harde kanter, geometriske former, sterke lyse farger, og minimalistiske komposisjoner. Det visuelle uttrykket i disse maleriene er en avgjørende del av betydningen av kunstverkene, så klarheten i de lyse fargene eller de nyanserte graderingene er særlig viktig. Hvis fernissen gulner, eller blir uklar og melkeaktig kan denne klarheten bli påvirket. Dette kan negere kunstnerens intensjon, uttrykk og mening med kunstverket, og nødvendiggjøre fjerning av fernissen.

Problemet er at de løsemidlene som løser opp akrylferniss vil også påvirke malingslagene med akryl. Utfordringen for forskere har vært å utvikle et system som tillater fjerningen av fernissen, men ikke malingen. Vi må finne en måte å skille de to kjemisk like materialene fra hverandre.

Nanoteknologi

Gjennom forskningsprosjektet mitt undersøker jeg mulighetene til nanoteknologi, spesielt nano-strukturerte flytende løsninger inkorporert i vannbaserte hydrogeleer, for å fjerne fernissen uten å påvirke den underliggende malingen. Nanoteknologi er teknikk i molekylær skala (vi snakker om 100 milliontedels millimeter), som fremmer vitenskapelig forskning i felt som medisin, energi og produksjon. Den har også blitt anvendt i kulturminnebevaring, med vellykkede konserveringsbehandlinger som inkluderer konsolidering av smuldrende veggmalerier, og fjerning av skitt fra ufernisserte malerier. Jeg håper denne teknologien også kan være svaret på mine problemstillinger.

Nanogeleer har blitt utviklet for bruk i konservering av Professor Piero Baglioni på Research Center for Colloids and Nanoscience (CSGI) i Firenze (les mer her). På grunn av geleens retentive nettverk, blir den inkorporerte væsken sluppet ut svært sakte på overflaten. Dette betyr at fukting og oppløsning av overflatelaget (f.eks. skitt eller ferniss) skjer sakte og på en kontrollert måte. Konservatoren som utfører behandlingen har dermed nok tid til å fjerne geleen og overflatelaget før malingslaget begynner å bli påvirket.

Photo: CSGI UniFi
www.csgi.unifi.it

Photo: CSGI UniFi
www.csgi.unifi.it

Photo: Ina Wesenberg                Nasjonalmuseet

Photo: Ina Wesenberg                Nasjonalmuseet

Men disse samtidsmaleriene er så unge. Hvorfor kan de trenge behandling?

Selv om malerier laget med akrylmaling maksimalt er 70 år gamle, krever disse moderne maleriene allerede bevaring og omsorg, og de utgjør betydelige utfordringer for konservatorer.

Akrylmaling oppfører seg veldig annerledes enn tradisjonell oljemaling. Dette skyldes for det meste den kjemiske sammensetningen av malingen, tilsetningene som brukes av produsentene for å lage en anvendelig maling, og tørkeprosessene som er involvert. Det resulterende malingslaget er svært skjørt for løsemidler som typisk blir brukt av konservatorer.

Vannbaserte akrylemulsjonsmaling ble først utviklet i Amerika i 1955 og ble populært blant kunstnere nesten umiddelbart.

Kunstnere da, som nå, syntes å like de matte, flate filmene som akrylmalingene dannet, i tillegg til anvendeligheten av mediet og dets hurtigtørkende egenskaper. Dette nye mediet dominerer nå kunstmarkedet og står for minst 50% av totalt malingssalg hos de fleste malingsprodusentene.

I motsetning til oljemaling, som tar omkring seks måneder før den herder fullstendig, er akrylmaling vanligvis helt tørr innen et par uker og kan enkelt males over uten risiko for å ta med seg de underliggende lagene i løpet av noen dager. Oljemaling tørker gjennom polymerisering, som betyr kjemiske reaksjoner med oksygen i luften, nemlig oksidasjon og kryssbinding, og danner en relativt hard overflatefilm. Akrylmaling tørker gjennom en kompleks tørkeprosess, som involverer fordamping av vannet og koalesens – eller sammenslåing – av akrylharpiksen til en film som er kontinuerlig. En tørr akrylemulsjonsmaling kan ikke løses på nytt i vann. Men på grunn av de kjemiske kjennetegnene til akrylharpiksen, forblir malingslaget relativt myk ved romtemperatur og er svært reaktivt til temperaturendringer. Malingen mykner og utvider seg, eller sveller, ved høyere temperaturer og trekker seg sammen, eller krymper tilbake igjen når temperaturen synker. Under 10oC vil akrylmaling sprekke. Rundt og over romtemperatur kan støv og luftbåret smuss enkelt bli fanget og absorbert inn i overflaten.

Et topplag med ferniss er derfor et viktig beskyttende lag og blir anbefalt av de fleste malingsprodusenter, som også gir råd og tips om hvordan man påfører fernissen.

Siden lanseringen av akrylmaling har nesten alle store internasjonale malingsprodusenter også produsert fernisser spesielt designet for bruk med akrylmaling. Dessverre må nedbrytning av akrylfernisser forventes, til tross for hva produsentene kanskje sier.

Se mot fremtiden

Fjerning av disse nedbrutte fernissene er en stor utfordring for konservatorer. Jeg er i prosessen med å se på mulige modifikasjoner og justeringer til nanogeleene for å kunne skille de to akryllagene på en sikker måte og fjerne akrylfernissen fra det underliggende akrylmalingslaget.

Hvis vi lykkes, kan vi revolusjonere konserverings-mulighetene for akrylmalerier, og vi kan revurdere vårt nåværende råd til kunstnere. Jeg ser frem til å trygt kunne oppfordre kunstnere til å fernissere sine akrylmalerier.

Photo: Ina Wesenberg                Nasjonalmuseet

Photo: CSGI UniFi
www.csgi.unifi.it

Laura Homer nanoteknologi akrylmalerier MOLAB Laura PhD 17

Om Forfatteren: Laura Homer

Laura Homer er en erfaren malerikonservator ved Nasjonalmuseet, med en spesiell interesse for bevaring av samtidskunst. Hennes arbeid fokuserer på å beskytte og bevare kunstverk slik at de kan vises frem i deres mest autentiske form, i tråd med kunstnerens opprinnelige intensjon. Laura har en dyp forståelse av utfordringene knyttet til konservering av moderne malerier, spesielt de som er laget med akrylmaling, som oppfører seg annerledes enn tradisjonell oljemaling.

Før hun begynte på Nasjonalmuseet, jobbet Laura ved to av Europas mest prestisjetunge kunstinstitusjoner, Tate i London og Stedelijk Museum i Amsterdam. Erfaringene hun samlet derfra, har gitt henne verdifull innsikt og ferdigheter som hun nå bruker i sitt daglige arbeid.

Laura er dedikert til å finne innovative løsninger på konserveringsutfordringer og har i de senere år utforsket bruk av nanoteknologi for å løse problemer relatert til nedbrutte fernisser på akrylmalerier. Hennes forskningsprosjekt undersøker potensialet til nano-strukturerte flytende løsninger inkorporert i vannbaserte hydrogeler for å skille akryl fernisser fra det underliggende akrylmalingslaget uten skade. Hun samarbeider med internasjonale eksperter og benytter banebrytende teknikker utviklet av Professor Piero Baglioni ved Research Center for Colloids and Nanoscience (CSGI) i Firenze.

Med en lidenskap for kunst og vitenskap, håper Laura å revolusjonere konserveringsfeltet og gi kunstnere muligheten til å fernissere sine verk uten frykt for fremtidig skade. Gjennom hennes arbeid ønsker hun å sikre at moderne kunstverk kan bevares i mange generasjoner framover, samtidig som de vises i sin fulle prakt og tro mot kunstnerens visjon.